A- A+
Gå til innholdet
Bjørn Kalmar Aasland, adm dir i REKO AS (foto:Trønderavisa)

Skal vi gjøre 2018 til Arbeidsinkluderingsåret?

Regjeringen inviterer i sin nye regjeringsplattform til Arbeidsinkluderingsdugnad, men er de klare til å ta nødvendige grep for å innfri sin egen regjeringserklæring? spør adm dir i REKO AS Bjørn Kalmar Aasland i en kronikk i Trønderavisa 5. februar.

Lav offisiell ledighetsstatistikk, nedgang i yrkesdeltakelsen, behov for økt arbeidsstyrke for å finansiere velferdsstaten fremover og over 20.000 i arbeidsdyktig alder som står utenfor arbeidslivet - bare i Trøndelag! Regjeringen inviterer i sin nye regjeringsplattform til Arbeidsinkluderingsdugnad, men er de klare til å ta nødvendige grep for å innfri sin egen regjeringserklæring? 

De offisielle ledighetstallene det refereres til er svært lave for tiden. I Trøndelag hadde vi en gjennomsnittlig ledighet på ca 2,2% i 2017 der ca 0,6% var på ulike arbeidsmarkedstiltak. Ledighetstallene på landsbasis er samlet 3,8% siste kvartal 2017 (kilde SSB). Den lave arbeidsledigheten vi har kan betegnes som geografisk og yrkesmessig strukturledighet. Det finnes mange ledige jobber, men det kan kreves en annen kompetanse enn den som er tilgjengelig eller at arbeidssøker må flytte eller pendle. Den lave ledigheten kan bidra til økt press på lønnsnivå og derigjennom økt inflasjon og svekket konkurranseevne. 

Over 20.000 i arbeidsdyktig alder er ikke i lønnet arbeid - bare i Trøndelag 
De lave arbeidsledighetstallene er en sannhet med modifikasjoner. I realiteten står det over 20 000 mennesker i arbeidsdyktig alder (18 - 67 år) utenfor arbeidslivet bare Trøndelag. På landsbasis er tallet nærmere en halv million! (kilde Nav.no). Dette er mottakere av uføretrygd, unge og voksne med nedsatt arbeidsevne, minoritetsspråklige mm. Et økende antall pensjonister i tidlig sekstiårene kommer i tillegg. Mange er varig ute av stand til å være i arbeidsmarkedet, men mange har både vilje, evne eller en restarbeidsevne og ikke minst kompetanse som offentlige og private arbeidsplasser har behov for fremover. Høyere yrkesdeltakelse kan også redusere press på lønningene og vi reduserer faren for inflasjon. 

Et stort potensial i de som står i randsonen av arbeidslivet 
Mange av menneskene som står i randsonen av arbeidslivet har et potensial til å tilføre arbeidsmarkedet kompetanse og kapasitet, og kan dermed bidra til å dekke en del av behovet for å øke den totale arbeidsstyrken fremover. Vi må bare gjøre mer for å inkludere dem i arbeidslivet. Vi må også gjøre mer for å få folk til å stå lengre i arbeid. Vi trenger den erfaringen som seniorene kan bidra med. Det store spørsmålet blir: Hvordan skal vi få inkludert flere? 

For det første må regjeringen slutte å skryte av at den norske arbeidsledigheten er så lav. Kall en spade for en spade. Ja - de offisielle tallene er gode, men det faktum at så mange står på utsiden av arbeidslivet er et stort tap og en stor trussel for den norske velferdsstaten og det kommer for sjelden frem. Av den samlede arbeidsstyrken er det, relativt sett, stadig færre som deltar i det yrkesaktive livet. Det er også et tap for enkeltmennesket å stå på utsiden av arbeidslivet. Arbeid er god helse og viktig for privatøkonomien! 

For det andre må flere arbeidsgivere bli flinkere til å se verdiskapingspotensialet i mennesker som ikke klarer å stå i full jobb eller som har hull i CV-en. Det er ikke farlig å gi arbeidspraksis og ansette en person som har stått utenfor arbeidsmarkedet en periode. Det er ofte helserelaterte årsaker til dette. Mange bedriftsledere bruker praksisperioden som en prøveperiode og deretter ansetter de ofte kandidaten! Fordi det fungerer så godt og fordi det dekker et ansettelsesbehov. Det private næringslivet er vesentlig flinkere enn det offentlige til å gi muligheter for arbeidspraksis og videre lønnet arbeid. Pussig. De mindre bedriftene er ofte flinkere enn de store. Pussig det også. Jeg vil likevel rose det samfunnsansvaret mange arbeidsgivere og samarbeidspartnere tar og ikke minst NHOs satsning på prosjektet Ringer i Vannet som virkelig har satt temaet arbeidsinkludering på dagsorden i næringslivet. De fleste arbeidsgivere kan og må bli bedre på inkludering! 

For det tredje må vi bli flinkere til å åpne våre arbeidsplasser for minoritetsspråklige. 

Mange minoritetsspråklige deltakere har det siste året vært gjennom ulike arbeidsmarkedstiltak ved vårt Senter for Arbeidsinkludering. Basert på anvendelse av SE-metodikk (Supported Employment) har de vært gjennom et praksisløp, der alle har blitt selvstendige jobbsøkere og fått relevant arbeidspraksis med god oppfølging fra jobbkonsulent og arbeidsleder. Nært halvparten har fått tilbud om videre lønnet arbeid i etterkant av praksisperioden! Gi de sjansen. Det gir dem et selvstendig økonomisk fundament. Vi trenger deres arbeidskraft. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt og det gjør dem til gode samfunnsborgere og Trøndere! 

For det fjerde må det investeres mer i inkluderingsarbeidet gjennom økte rammer og muligheter for arbeids- og inkluderingsbedriftene - NÅ! Vi har kapasitet til mer. I 2017 var over 300 deltakere inn i ulike tiltaksprogram ved vårt Senter for Arbeidsinkludering i Steinkjer og Namsos, i nært samarbeid med NAV og næringslivet. Alle deltakere fikk tilbud om relevant arbeidspraksis i ordinært arbeidsmarked. 1 av 3 kommer inn i lønnet arbeid eller utdanning ved hjelp av dyktige jobbkonsulenter og egen innsats. På landsbasis kom over 9000 personer inn i lønnet arbeid med utgangspunkt i den jobben Arbeids- og inkluderingsbedriftene gjør. Vårt arbeid virker! Det er store besparelser samfunnsøkonomisk ved at så mange kommer i lønnet arbeid og betaler skatt i stedet for å motta trygdeytelser. Det utgjør samtidig en stor forskjell i privatøkonomien! 

For det femte er det viktig å sørge for fleksible trygdeordninger så det er fordelaktig å jobbe mest mulig og lengst mulig. Reduserte stillinger kan være et ønske fra arbeidsgiver av hensyn til økonomiske rammer eller behov. For arbeidstaker er det ofte helsemessige eller familiemessige årsaker til at det er ønske om redusert stilling. 

Hvilken annen investering kan stat og kommune forvente samme avkastning på som å få flere mennesker til å betale skatt i stedet for å motta trygdeytelser? Det er flott at den nye regjeringen sier de skal satse mer på inkludering, men vi som jobber med arbeidsmarkedstiltakene opplever at budsjettrammene er strammere. Paradoks! Det er mange fine ord og ambisjoner. Dere må gå fra ord til handling - øk rammene NÅ - det er samfunnsøkonomisk lønnsomt! 

Inkludering er god omdømmebygging. Vi må øke anerkjennelsen til arbeidsgivere som gjør en innsats for å inkludere de som står i randsonen av arbeidslivet! Blir du med på dugnaden og kan si når 2018 ebber ut at du har vært en inkluderende arbeidsgiver i år? Er du så fremtidsrettet og tøff at du ikke «bare» sier at din virksomhet skal ha likestilling, men også være en inkluderende bedrift der det er plass for minoritetsspråklige, seniorer og noen som har stått på utsiden av arbeidslivet en stund? Og til slutt - blir regjeringen med på inkluderingsdugnaden med mer enn gode intensjoner? 

La oss sammen gjøre 2018 til inkluderingsåret - det gir et bedre liv for mange som står på utsiden av arbeidslivet, det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, det er nødvendig for å beholde dagens velferdsgoder i fremtiden og det er god omdømmebygging!

Publisert: 5. februar 2018