Antall ledige stillinger i Norge har passert 100.000 for første gang. Samtidig står over 200.000 personer som har lyst, vilje og ønske om å jobbe i Nav sine registre, skriver direktør i Arbeid & Inkludering Kenneth Stien i Bergensavisen.
Både strømkrise, turbulens i verdensøkonomien og krig i Europa virker bedøvende på den politiske debatten og det er tidvis vanskelig å skjønne helt hva som skjer. Statsminister Jonas Gahr Støre har allerede varslet at deler av Hurdalsplattformen må settes på vent. Men han har ved ulike anledninger samtidig trukket frem at det å få flere av de som står utenfor i jobb, vil bli en viktig oppgave fremover.
Statsministerens logikk er enkel: Selv om verden nå er uoversiktlig, er det dominerende utviklingstrekket et økende behov for arbeidskraft – spesielt arbeidskraft med fagkompetanse. Og det trengs penger og det trengs folk til å jobbe når den yrkesaktive delen av befolkningen skal «bære» dobbelt så mange pensjonister i 2060 som i dag.
Debatten fremover kan ikke lenger handle om hvor «skoen trykker mest». Den må peke på hvilke avgjørende grep som kan gjøres i dag for at flere kan komme i arbeid.
Dette angår oss alle sammen. Antall ledige stillinger i Norge har passert 100.000 for første gang. Samtidig står over 200.000 personer som har lyst, vilje og ønske om å jobbe i Nav sine registre. Med kyndig oppfølging kan mange av disse finne sin plass i arbeidslivet.
Mangel på arbeidskraft bidrar til økt lønnsvekst. Varer og tjenester bedriftene produserer blir i neste runde dyrere. Inflasjonsspiralen kan stagges ved å ta ned aktiviteten i økonomien. Det gir imidlertid økt arbeidsledighet igjen, og det er det ingen som ønsker.
Å mobilisere flere fra utenforskapet i Nav til å ta unna ordrebøkene i bedriftene, er det den enkleste måten avhjelpe presset. Når flere kommer i arbeid, dempes lønnspresset og dermed inflasjonen. Det blir heller ikke lavere rente om ikke vi sørger for å øke tilgangen på arbeidskraft.
Det er balansen i fordelingen mellom dem som til enhver tid finansierer velferden og dem som til enhver tid må leve av den som avgjør om et land har suksess.
Ser vi tilbake, har Norge lyktes godt. Yrkesdeltakelsen har vært høy sammenlignet med andre land. Da vi trengte det som mest, ble vi reddet av kvinnenes inntog i arbeidslivet på 70-80-tallet. Etter 2000 har en kortsiktig løsning med arbeidsinnvandring holdt hjulene i gang. Utfordringen nå er at vi langt på vei har høstet den lavthengende frukten for å opprettholde samfunnsproduksjonen, samtidig som den demografiske utviklingen forsterker utfordringsbildet.
Grovt sett er det seks svar på denne utfordringen: Kutt i velferdsytelser, økte skatter, økt befolkning gjennom flere fødsler og økt innvandring, bruke penger vi har i oljefondet, eller at vi jobber mer. Med dagens fødselsrater og arbeidsdeltakelse må dagens unge jobbe til dels mye mer i året for at dette skal gå i hop.
Det sjette svaret er det beste: Flere må få muligheten til å bli en aktiv del av arbeidslivet.
En regjering måles i stor grad på om man makter å få folk i jobb. Det er ikke vanskelig å finne lyspunkt: Arbeidsledigheten er lav, antall personer som jobber er høyere. Ifølge SSB har det blitt 50.000 færre arbeidsledige, og 80.000 flere sysselsatte i aldersgruppen 15-74 år det siste året.
Paradokset er at flere kommer i jobb, samtidig som andelen av dem som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker beveger seg oppover. Uansett hvor mange vi er, er det vår evne til å holde høyest mulig andel i arbeid som er den fremste garantisten for å opprettholde et velferdssamfunn.
Forutsetningen for å få flere av dem som i utgangspunktet står et stykke utenfor inn i arbeidslivet er større enn noen gang. Arbeidsgivere er mer interessert – både ut ifra et reelt ønske om å ta samfunnsansvar, men også fordi mange fremsynt har innsett at det vil være en vedvarende kamp om den tilgjengelige arbeidskraften.
Inkluderingsviljen regjeringen viser er en start som kan få snøballen til å rulle. Det er positivt, men må pares med enda mer spisset innsats, særlig mot dem som sliter mest. Arbeidsmarkedstiltakene må brukes aktivt til å gjøre flere tilgjengelige for arbeidslivet, uansett om avstanden i utgangspunktet er lang.
For det er også det som er en kjerneverdi i det velferdssamfunnet vi ønsker å bevare: at vi står opp for dem som trenger det mest.
