"Det er ikke 21-åringen som sitter på gutterommet hele dagen det er noe feil med. Det er samfunnets forventninger til ham", skriver Jobbklar og Avigo i en kronikk i Grimstad tidende. Under Arendalsuka diskuterte de dette videre gjennom en paneldebatt i regi av de to bedriftene og Arbeid & Inkludering.
Hvorfor behandler vi ungdom som blir stående fast og ikke klarer å finne veien inn i yrkeslivet som syke? Svaret er like enkelt som det er ubehagelig: Fordi det finnes en systemsvikt som gjør at vi først kan hjelpe dem som har fått en diagnose.
Vi som jobber i arbeids- og inkluderingsbransjen ser dem hver eneste dag. Men vi skulle så gjerne ha sett dem tidligere, alle de unge som strever med å finne sin bane. Som har presset seg gjennom både ungdomsskolen og videregående, uten å kjenne på verken motivasjon eller mestring. Eller som falt av før de kom så langt.
De er fryktelig mange. Faktisk er det sånn at én av fem elever – hele 20 prosent av norske ungdom, ikke fullfører videreående skole. Unge her til lands faller oftere, og hardere, utenfor enn i de andre skandinaviske landene. Bare i aldersgruppen 20 – 29 år, står 120.000 norske jenter og gutter helt utenfor arbeid, utdanning eller opplæring. Og dette er bare dem vi vet om, fordi de er registrert i NAV sitt system.
Mens den totale arbeidsledigheten er rekordlav, står de mest alvorlige tallene bom stille. Det er ingen positiv utvikling i gruppen unge som står utenfor arbeidslivet. Det er, for å si det brutalt, ikke disse ressursene samfunnet vårt har bruk for. I alle fall oppleves det sånn. Mens laget er ute på banen, sitter denne gjengen på benken, uten å bli ropt opp og hentet inn. Det er en mismatch mellom det disse unge kan og klarer, og det næringslivet trenger at de klarer og kan. Og det er krise, for det er disse ressursene vi har. Det er disse vi har å spille på når arbeidsplassene skal fylles, og som er skattebetalerne vi trenger for å drive Norge fremover. Det er krise for storsamfunnet, men det er først og fremst en tragedie for dem det gjelder. Dette er unge mennesker som ikke får oppleve å bli sett for det de faktisk er. Som går glipp av å lære og mestre, og å få være en ressurs.
Feilen, mener vi, ligger ikke hos de unge selv, eller hos alle som prøver å hjelpe, men i et system som ikke lar dem få hjelpen de trenger før en diagnose er satt. Her må vi tørre å stille spørsmål om hvorvidt vi har organisert det sosiale arbeidet riktig.
I dag går altfor mange norske ungdommer på helseytelser fra NAV. Så mange som 90 prosent av dem som står utenfor arbeid og studier blir vurdert til å ha en nedsatt arbeidsevne, og havner på arbeidsavklaringspenger (AAP). Det er på dette tidspunktet vi i arbeids- og inkluderingsbransjen møter dem for første gang. Og det vi møter er etter vår vurdering unge mennesker med det vi best kan beskrive som lettere psykiske lidelser – som man i aller høyeste grad kan bli frisk av.
Vår opplevelse er at kravet om nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom eller skade gjør unge sykere, ved å føre dem over på AAP. Diagnosene må stilles for at de skal bli prioritert til tiltak i NAV, og det er først når man havner på AAP man oppnår en mer stabil inntektssikring enn det sosialtrygden gir. Stønaden er imidlertid tidsbegrenset til en periode på tre år, som fremskynder et press på å «avklare». I svært mange tilfeller er resultatet av det dessverre uføretrygd.
I Fafo-rapport 2021:35, «Velferdsordninger til unge», foreslås det å opprettes en ny trygdeordning for unge, som ikke har et inngangskrav om helseutfordringer. En såkalt ungdomslønn. Nettopp for å kunne gi unge tett oppfølging, trygg inntektssikring og å vri oppfølgingen av unge ledige bort fra uhelse og over på unges muligheter og ressurser i arbeidslivet.
I rapporten trekkes arbeidsmarkedet og arbeidsgiverne frem som helt avgjørende medspillere. Unge AAP-mottakere og deltakere i kvalifiseringsprogrammet møter flere utfordringer i forbindelse med arbeidsgivere og arbeidsmarkedet. En barriere er mangelen på arbeidsplasser med lave kompetansekrav. Kravene er for høye.
Videre kan vi lese at jo høyere arbeidsledighet det er i et lokalt arbeidsmarked, jo vanskeligere er det å få til en overgang til jobb for denne gruppen. Unge med nedsatt arbeidsevne må konkurrere i et arbeidsmarked hvor det finnes mange andre unge med bedre kvalifikasjoner og lengre utdanning. «Det er dermed god grunn til å mene at mange i denne gruppen, på linje med for eksempel unge med nedsatt funksjonsevne, møter en produktivtetsbarriere. På grunn av helseutfordringer og begrenset utdanning er de, eller antas de av arbeidsgivere å være, mindre produktive enn dem de konkurrerer med på arbeidsmarkedet», heter det i Fafo-rapporten.
I Norge er både ungdomsskolen og videregående skole flinke til å få elevene gjennom. Man tilrettelegger og skreddersyr slik at de fleste tross alt fullfører. Men at de klarer seg gjennom skolegangen betyr ikke nødvendigvis at de kommer ut i arbeidslivet eller tar videre studier. Det som skulle være startstreken blir i manges tilfelle snarere målet – og endedestinasjonen. Altfor mange opplever at støtteapparatet blir borte når vitnemålet er delt ut. Andre har allerede lenge savnet den trygge voksne som stiller akkurat passe krav, og som ser hvor skoen trykker. Mange har foreldre hjemme som aldri har fullført skolegang, og kanskje har familien i flere generasjoner stått utenfor arbeidslivet. Arbeidsmarkedet trenger kvalifiserte fagarbeidere like mye som de trenger bachelor, master og doktorgrad. Som samfunn må vi snakke opp yrkesfag slik at unge kan velge denne retningen, uavhengig av gode og dårlige karakterer. Bare det vil gi oss mangfoldet vi trenger.
Kjære skoleeiere og fylkespolitikere – dere eier oss jo! Bruk oss! Arbeids- og inkluderingsbransjen sitter med spisskompetanse og ønsker å hjelpe, så tidlig som mulig. Bruk oss som kompetansepartner allerede på ungdomsskole og videregående skole, og la oss bidra. Vi ønsker oss et utdanningssystem hvor praktisk opplæring skjer i samarbeid med næringslivet. Vår erfaring tilsier at mange lærer bedre i praktisk arbeid. Vi kan sikre gode overganger fra skole til jobb gjennom ulike individuelle løsninger. La oss slippe å vente på diagnosen og et nummer i NAV-systemet før vi får bidra.
Vi inviterte forskningsleder for arbeidsliv og inkludering i NORCE, Tonje Fyhn til Arendalsuka. Her fortalte hun om sin forskning på ungdom som nettopp faller utenfor. Hvorfor er de så mange, og hvorfor er det så vanskelig å løse utfordringene? Hvis du ikke har sett paneldebatten som ble arrangert av Avigo og Jobbklar sammen med Arbeid & Inkludering, så kan du se den her.
Kronikken ble først publisert i Grimstad Tidende og er skrevet av
Vibeke Hasselø, Avigo
Ingebjørg Schenk, Avigo
Monica Volden Sivertsen, Jobbklar
