Illustrasjonsbilde: Arbeid & Inkludering.
Å styrke den enkeltes muligheter til jobb og bedriftenes vilje til å rekruttere, er kjernen i moderne arbeidsinkludering. Det viktigste og beste virkemiddelet for å utvikle dagens velferdssamfunn, er at flere blir en del av arbeidslivet.
I Norge bor det det 5,4 millioner mennesker. Omtrent halvparten er i jobb. Andelen alderspensjonister vil øke kraftig i årene som kommer og vi vil risikere at andelen som er i jobb synker. I tillegg har koronapandemien rammet deler av arbeidsmarkedet hardt. Faren for langvarig utenforskap for utsatte grupper øker i kjølvannet av pandemien. Det kan bli utfordrende for velferdsstaten. Derfor er det helt nødvendig at vi greier å mobilisere flere i arbeid.
På sikt vil mangel på arbeidskraft være Norges strukturelle utfordring. Det skyldes hovedsakelig eldrebølgen og den massive "marsjen" ut av arbeidslivet den representerer. Perspektivmeldingen beskriver fremtidige utfordringer i norsk økonomi, og skisserer mulige løsninger. Den legger vekt på innsatsen som må til for å få flere i jobb, og for at vi kan jobbe lenger. Økt yrkesdeltakelse er nødvendig hvis velferden skal opprettholdes.
I 2030 vil antall alderspensjonister være om lag 1.200.000. Dette representerer en fordobling i løpet av en 20 års periode, og en økning i Folketrygdens årlige utgifter til alderspensjon fra 166 til 292 milliarder kroner årlig.
Demografien er en utfordring Norge deler med resten av Europa – hvor man også opplever stadig sterkere mangel på arbeidskraft. Det betyr at arbeidsinnvandring for å løse arbeidskraftspørsmålet ikke er en realistisk løsning framover.
I 2020 var arbeidsmarkedet sterkt preget av koronapandemien. Smittevernstiltak ga nedstenging og permitteringer. I løpet av dette året steg arbeidsledigheten til mer enn det dobbelte, fra i overkant av 60.000 til 140.000 registrerte helt ledige. De fleste prognoser som er publisert, antyder at etterspørselen etter arbeidskraft vil ta seg opp etter hvert som befolkningen blir vaksinert og smitteverntiltakene løses opp. Dette bekreftes nå ved at nedgangen i antall registrerte arbeidssøkere er et faktum. Det er imidlertid en uttrykt bekymring for at vi kan stå overfor en mer langvarig svekkelse av kapasitetsutnyttelsen i arbeidslivet, med varig utestengelse av sårbare grupper.
Antall mennesker som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker er i over 600.000 fordelt på uføretrygd, nedsatt arbeidsevne og sykemeldte.
Antall personer med nedsatt arbeidsevne er ifølge Nav ca 202.000. Det er 58.000 tiltaksplasser for gruppen. Det er anslagsvis 60.000 mennesker som står i kø for arbeidsmarkedstiltak.
Gjennomsnittlig ventetid for personer med nedsatt arbeidsevne i forkant av et tiltak er mellom seks og elleve måneder for de mest brukte arbeidsmarkedstiltakene ifølge Riksrevisjonen.
Koronakrisen hadde ulike konsekvenser for enkeltnæringer og enkeltgrupper i befolkningen. Smitteverntiltakene rammet i særlig grad personrettet tjenesteyting. Dette omfatter bransjer med stort innslag av ufaglært arbeidskraft og relativt lave lønninger. Videre har unge blitt mer berørt enn eldre, og innvandrere mer enn majoritetsbefolkningen. Krise og lavkonjunktur medfører også at veien inn i arbeidslivet blir vanskeligere for grupper med nedsatt arbeidsevne og hull i CV-en.
Derfor er det viktig å trappe opp antall tiltaksplasser rettet mot disse gruppene for å hindre at de ikke permanent forblir utenfor arbeidslivet.
Vi har et dynamisk arbeidsmarked i Norge, hvor flere og flere ser for seg å bytte jobb. Anslagsvis 40% av ansettelsene skjer imidlertid ved rekruttering gjennom kanaler som ikke er offentlige. I tillegg kommer intern rekruttering, eget nettverk og at personen som ble rekruttert selv tok kontakt og bruk av bemanningsbyrå og CV-databaser på internett. Personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet mangler ofte det nettverket som er så viktig for å få jobb i Norge.
Gjennom målrettede arbeidsmarkedstiltak ytes det skreddersydd veiledning, kompetanseheving og oppfølging i ordinært arbeidsliv for å kunne få og beholde en jobb.
Et prosjekt som ble igangsatt av NHO i 2012. Målet var å få folk ut i ordinær jobb i NHOs medlemsbedrifter. Nå er det imidlertid mulig for alle bedrifter å inngå en avtale med Ringer i Vannet, uavhengig av medlemskap i NHO.
Satsingen er innrettet slik at næringslivets behov for arbeidskraft knyttes opp mot kandidatens kompetanse og egenskaper. Mange formidles til ordinært arbeid hvert år gjennom denne formidlingsmetodikken.
I Ringer i Vannet starter man med bedriftenes behov og lager rekrutteringsavtaler. Dette innebærer at man kartlegger bedriftene og driver en omfattende research om hva slags ansettelsesbehov bedriften har, også på lengre sikt. Bedriften på sin side signaliserer gjennom dette en positiv vilje til å ansette personer som har vært på utsiden av arbeidsmarkedet.
Arbeid- og inkluderingsbedriften som kjenner sine deltakere gjennom omfattende kartlegging av interesser og muligheter kan da lete i sin egen "portefølje", eller man kan målrette opplæringen av en person slik at det matcher arbeidsgiverens behov lengre fram i tid.
Evalueringer av Ringer i Vannet har vist at metodikken fører til varige ansettelser, fordi man i stor grad treffer bedriftenes behov.
Arbeid og inkluderingsbedriftene formidlet 13 000 mennesker til arbeid eller utdanning i 2021. Det er ny rekord. Over halvparten av de som i utgangspunktet står lengst unna arbeidsmarkedet på grunn av helseutfordringer eller manglende kompetanse kommer nå i jobb gjennom gode arbeidsmarkedstiltak. At flest mulig kommer i jobb i stedet for uføretrygd, gir dobbel gevinst for samfunnet. Trygdebudsjettet blir redusert, og gjennom arbeid økes skatteinntekter og verdiskaping. Det er også godt dokumentert at arbeid har helsegevinst, og de vil derfor i mindre grad belaste helsebudsjettet. En økt satsing på arbeidsmarkedstiltak gir økte utgifter på kort sikt, men store gevinster på sikt.
Hvis disse 13 000 beholder jobben i fem år, er den samfunnsøkonomiske gevinsten på rundt 30 milliarder kroner, viser beregninger fra Samfunnsøkonomisk analyse.