Naive feiginger eller trygge veivisere?

Vi er alle individer. Sammensatte sådan. Det handler ikke om feighet og naivitet, men først og fremst om inkludering og tilrettelegging. Veien til arbeidslivet kan være lang og kronglete for mange, men arbeids- og inkluderingsbedriftene er et av kompassene som viser retningen. Og forhåpentligvis klarer vi å skille mellom de som prøver å utnytte systemet og de som faktisk trenger ekstra hjelp fra velferdsstaten Norge.

Jeg har erfaring som NAV-leder og jobber nå som daglig leder i arbeids- og inkluderingsbedriften Fides. Jeg har jobbet tett på norsk ungdom som leder i luftforsvaret, og i tillegg til dette har jeg vært fotballtrener i 20 år for ungdom og unge voksne. Jeg mener derfor jeg har en erfaring som gir meg grunnlag til å mene noe om de utfordringer velferdsstaten Norge står overfor.

Jeg skal på ingen måte påstå at den enkeltes innsats ikke er av betydning. I likhet med Brøndbo er jeg av den oppfatning at den enkelte er sjef i sitt eget liv, og dermed selv den viktigste faktoren til om man lykkes med å komme seg i arbeid eller ikke. Derimot har min erfaring fra arbeidet i både Forsvaret, NAV, arbeids- og inkluderingsbransjen og idretten, vist meg at det i stor grad handler om tilfeldigheter. At det er store variasjoner i oppvekstvilkår, språkkunnskaper, helse, effekten av skolegang og andre forhold som påvirker om man lykkes i arbeidslivet eller ikke. Jeg vet at det er mange som står utenfor arbeidslivet i dag som så inderlig skulle ønske at de hadde en jobb å gå til. Jeg tror at flertallet av de som står utenfor arbeidslivet i dag har et ønske og håp om å komme seg ut i jobb.

Det kan nok være slik at noen finner det komfortabelt å gå på passive ytelser, men som NAV-lederne i Trondheim, Unni Valla Skevik og Sølvi Margrethe Dahlen, framhever i sitt tilsvar til Brøndbo, stilles det allerede i dag aktivitetskrav til mottakere av ytelser. Man kan sikkert debattere graden av aktivitet, framgang og kravene som stilles til den enkelte personen, men en slik debatt kan ikke gjøres av generell karakter. Den enkelte sak er unik, og det kreves derfor betydelig innsikt i en sak før man har tilstrekkelig grunnlag for å evaluere det som gjøres eller har blitt gjort. Mitt poeng er at man skal vokte seg for å dømme før man kjenner helheten.

I likhet med Bjarne Brøndbo ser jeg med bekymring på det totale regnestykket for velferdsstaten Norge. Bjarne Brøndbo er tydelig på at reduserte inntekter må løses gjennom reduksjon av utgifter og ikke gjennom økte inntekter fra skatt, og er konkret på at det må bli mindre økonomisk attraktivt å stå utenfor jobb. Det virker som han mener at reduserte ytelser vil motivere inaktive til å oppsøke arbeidsmarkedet, og at de da vil få seg en jobb og saken er løst.

Vi som jobber tett på disse menneskene ser derimot at mange ikke er reelle arbeidssøkere fordi deres private økonomiske situasjon er så krevende at den blir altoverskyggende. Jeg tror derfor ikke at grep, som vil kunne forverre den økonomiske situasjonen for de som allerede sliter mest, er veien å gå. Den norske velferdsmodellen er tillitsbasert og det er kanskje naivt, men en reduksjon i ytelser vil ikke evne å være selektiv. Derfor vil den ramme uberettiget og direkte redusere mange sin mulighet til å komme ut i jobb. Den norske velferdsmodellen er tuftet på en solidaritetstanke, der velferdsgodene eksisterer for å utjevne og motvirke sosial skjevhet. Jeg er glad jeg bor i et slikt land, og glad for at det er stor partipolitisk enighet om velferdsgodene i Norge.

Min viktigste drivkraft i jobben som daglig leder i Fides er å bidra til å løse samfunnsoppdraget ved å øke andelen som deltar i arbeidslivet. Hovedmotivasjonen er knyttet til ønsket om å bidra til at vi kan opprettholde de norske velferdsgodene. For å lykkes med det må vi ha et arbeidsliv som verdsetter mangfold, og som muliggjør yrkesdeltakelse også for de som ikke har en fullverdig arbeidsevne fysisk, psykisk og sosialt. Erfaring i Arbeids- og inkluderingsbransjen og NAV viser at utviklingen de senere årene har gått i retning av mer komplekse utfordringsbilder knyttet til den enkelte bruker, og det krever også mer omfattende oppfølging for at de skal bli klar for arbeidslivet.

Jeg vet at Bjarne Brøndbo  gjennom sin bedrift Namdal bilopphugging, har vært med og tatt betydelig samfunnsansvar ved å gi muligheter til personer med utfordringer med å komme ut i arbeidslivet. Mange andre bedrifter i Nord-Trøndelag, og Norge for øvrig, gjør det samme. Det er der nøkkelen til løsningen ligger. Det er i næringslivet jobbene finnes, og derfor er samhandlingen med næringslivet helt avgjørende. I 2016 formidlet Arbeids- og inkluderingsbransjen over 7000 personer til jobb, blant annet takket være prosjektet ”Ringer i vannet”, som er et samarbeidsprosjekt mellom bransjeforeningen Arbeid og Inkludering og medlemsbedriftene i NHO. Det viser at samspillet mellom NAV, Arbeids- og inkluderingsbransjen og næringslivet gir resultater.

Jeg deler Bjarne Brøndbo sin bekymring om at for mange står utenfor arbeidslivet, men er uenig i hans forslag til virkemiddel. Jeg mener det vil ramme for mange helt uberettiget, dermed redusere muligheten for at folk kan komme seg ut i jobb. Når det er sagt er jeg opptatt av utvikling og kvalitetsheving, og er motivert for å gjøre det jeg kan for å bidra til at samspillet mellom NAV, Arbeids- og inkluderingsbransjen og næringslivet utvikles. Slik lykkes vi med å bringe enda flere ut i jobb. Da vil vi være i stand til å opprettholde velferdsgodene til de som trenger det, og dermed opprettholde vår posisjon som et av verdens beste land å bo i