Vi har råd og mulighet til å inkludere flere i arbeidslivet, blant annet for å møte fremtidens eldreboom. Men Stortinget er i ferd med å vedta at utsatte grupper blir parkert, i stedet for inkludert, skriver direktør Kenneth Stien i VG.
Eldreboomen utfordrer fremtidens velferd, skriver VG 24. oktober. Skal den sikres er det arbeidskraftressursen til dem som står i arbeidsmarkedets randsone vi må forvalte bedre fremover. Forsterket av eldrebølgen, er det mangel på arbeidskraft som kommer til å prege arbeidsmarkedet på sikt. Et stort arbeidskraftsbehov og mange på utsiden er det store paradokset i norsk arbeidsliv. Forutsetningene for å lykkes med å inkludere flere er gode, men det kommer lite drahjelp fra regjeringens Nav-melding som i realiteten åpner for å prioritere bort dem som trenger mest hjelp.
Statsråd Anniken Hauglie sa det ganske tydelig i Dagsnytt 18 nylig: «Politikerne bør legge seg mindre opp i hvordan Nav jobber». Gjennomgangsmelodien i hennes NAV-melding er «mindre tellekanter», «større lokal frihet» og «mer vekt på resultat». Dette høres flott ut, men her må vi ha flere tanker i hodet samtidig. Hvis Stortinget gir fra seg kontroll med at de pengene som bevilges faktisk brukes på definerte målgrupper, risikerer vi at mange kan bli prioritert bort.
Noen trenger mye bistand for å komme i jobb, mens andre trenger kanskje ikke hjelp i det hele tatt. Den letteste veien for å nå resultater er å gi tilbud til dem som er lettest å få i jobb, ja som til og med kanskje kan komme i jobb på egen hånd. Dermed når man resultater uten å løse utfordringene. Gjennom et ensidig fokus på å få selve NAV-kontorene til å fungere bedre står Stortinget i fare for å vedta en systemfeil som innebærer at «den lavest hengende frukten» prioriteres. Dette på bekostning av de gruppene som har størst nytte av tiltak, og som vi trenger å få inkludert flere av. Denne dreiningen er allerede foregrepet i forslaget til statsbudsjett hvor 100 millioner kroner flyttes fra tilbud til definerte målgrupper og over til NAVs eget driftsbudsjett. Hvordan skal politikerne vite at dette er penger som brukes på tilbud og ikke økt byråkrati?
200.000 personer med nedsatt arbeidsevne, utsatte grupper som sosialhjelpsmottakere og ungdom på utsiden av skole og arbeidsliv representerer vår viktigste arbeidskraftreserve. Som nasjon greide vi ikke å utnytte forrige høykonjunktur til å kvalifisere flere til jobb. Importert arbeidskraft ble løsningen. Den kanskje mest undervurderte systemsvikten er at man blir stående i kø for lenge. 428 dager var gjennomsnittlig ventetid før man fikk et tilbud i 2015. Ventetiden kan bli enda lenger hvis Stortinget ikke lenger forplikter seg til at denne gruppen skal få et tilbud.
